verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg har samla meg en del helter opp gjennom årene. Zidane. David Andrè Østby. Farfar. Bare for å nevne noen. Pappan min. Jesus. Chris Martin. Men det er en - en spesiell - som dukker opp i tankene mine for tida.

Vi prata nemlig om deg idag, mamma, når jeg var hos Marie i Drammen. Og - uten at jeg lyver - vi hadde tårer i øynene begge to. For jeg tror man må lete ganske så forgjeves for å finne en mamma som mamma. Jo mer jeg tenker på deg, og på alt det du gjør, jo mer blir jeg bare sittende og beundre deg, for selv om det er umulig å forklare det, så er du bare så fantastisk. Du stiller alltid opp for barna dine, barnebarna dine, svigerbarna dine, ektemannen din, du husker på oss, bekymrer deg for oss, ber for oss, passer alltid på at vi har det bra.

Du skal vite at jeg har lyst til å gi noe igjen for det, men det klarer jeg ikke, det er umulig tror jeg. Vi kan diskutere, vi har krangla også, og jeg har vært så irritert på deg, også er det så utrolig å bare finne ut at det eneste du vil er det beste for meg. Du forstår alt, og du tenker på alt også, og du gjør alltid det beste ut av alt.

Pappa, du er en heldig mann, det skal du bare vite, og du får love å ta vare på mamma nå som jeg ikke bor hjemme og kan gjøre det :) Jeg er så utrolig glad i dere, og dere skal vite at jeg gleder meg til hver gang jeg kommer hjem, bare for å se dere igjen. Dere er de beste!