verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

...og jeg svikta han. På veien hjem fra Porsgrunn kom det nemlig to utviklingshemmede, mongoloide som jeg gjerne velger å kalle dem, personer på. De nærma seg William som prøvde å se ut vinduet samtidig som han håpet av hele sitt hjerte at ingen av dem skulle sette seg ned ved siden av ham. Den ene gjorde det.

Jeg er ikke sikker om det var gutt eller jente, prøvde nemlig å overse han (tror faktisk at det var en 'han') så mye som mulig. Han så på meg, jeg merka det og kikka rett fram eller til sida. Han kikka mer, glante mot meg, og etter hvert måtte William se litt mot han også, men tunga som hang rett ut fikk meg til å snu meg igjen.

Da han og kameraten skulle av, sleit han ganske bra med å få på seg ryggsekken han hadde med seg. Cirka minuttet tok det før han hadde fått på seg greia og de løp ut av bussen. William satt igjen og tenkte for seg selv at han innerst inne var glad at han ikke hadde stiftet nærmere bekjentskap med disse to, og at de hadde gått av såpass tidlig. Og ikke minst at han ikke var som en av dem.

"Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg." - Matt. 25,40

Unnskyld Gud. Jeg skal ikke tenke sånn om noen mer. Ikke en. Du er mer verdifull enn det, og de er mer verdifulle enn det. Yeah.