verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Midt i mellom plateanmeldelser og ytringsfrihetsdebatter og nattameldinger og blodig verk/delvis selvutslettelse av to fingre og foreldretvang om rydding av rommet og filosofering generelt, så vil jeg bare si at jeg lever, og jeg har tenkt til å fortsette med det minst hele denne natta og kanskje lenger enn det også!

Og det bør noen takke Gud for, for hadde jeg vært i Himmelen akkurat nå så kan du stole på at jeg hadde satt i gang en kjempeundersøkelse om hva mener DU om ytringsfrihet og Muhammed-bilder?

Fandens oldemor og uggabugga.
Natta.

Fikk nesten sjokket da jeg sjekka temperaturen idag. 10 grader! 10 deilige, varme, oppmuntrende varmegrader! Da blei jeg glad i hjertet mitt. Og vet du, det er skikkelig deilig å bli glad i hjertet sitt!

Var i Oslo igår, en dagstur på åpen lederkonferanse på Oslo Kristne Senter, sinnsykt digg med noe annet å gjøre. Vi
-lo,
-blei beskyldt av purken for å være "full av dop i hue" fordi enkelte pissa i skogen og dansa indianerdans for å få av seg snøen,
-hørte knallbra undervisning av Bobbie&Brian Houston og sjefen i Hillsong London (Gary Clarke var det kanskje han het?),
-spiste god middag på Egon, besøkte Ingeborg og Kenneth,
-krasja med bilen,
-traff morsomme Sophie, dattera til Pastor Åge, som ga meg grønt slim,
-og fikk til og med kjøpt no bra musikk OG lesestoff! Så jess, livet er herlig!

Om fire minutter drar jeg til Vatnar, konfirmantleir, der bandet skal ha ansvaret for lovsangen. Blir fett å banke no vett i skallene til fjortisene, gleder meg som en... fjortis!

...og jeg svikta han. På veien hjem fra Porsgrunn kom det nemlig to utviklingshemmede, mongoloide som jeg gjerne velger å kalle dem, personer på. De nærma seg William som prøvde å se ut vinduet samtidig som han håpet av hele sitt hjerte at ingen av dem skulle sette seg ned ved siden av ham. Den ene gjorde det.

Jeg er ikke sikker om det var gutt eller jente, prøvde nemlig å overse han (tror faktisk at det var en 'han') så mye som mulig. Han så på meg, jeg merka det og kikka rett fram eller til sida. Han kikka mer, glante mot meg, og etter hvert måtte William se litt mot han også, men tunga som hang rett ut fikk meg til å snu meg igjen.

Da han og kameraten skulle av, sleit han ganske bra med å få på seg ryggsekken han hadde med seg. Cirka minuttet tok det før han hadde fått på seg greia og de løp ut av bussen. William satt igjen og tenkte for seg selv at han innerst inne var glad at han ikke hadde stiftet nærmere bekjentskap med disse to, og at de hadde gått av såpass tidlig. Og ikke minst at han ikke var som en av dem.

"Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg." - Matt. 25,40

Unnskyld Gud. Jeg skal ikke tenke sånn om noen mer. Ikke en. Du er mer verdifull enn det, og de er mer verdifulle enn det. Yeah.