verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Det er fortsatt vinter på sitt verste, kulda får blodomløpet til å stoppe opp så fort man setter leggene på utsiden av utgangsdøra.

Ikke så mye som minner om Cape Town, i hvert fall, men vi overlever.

En liten nettsjekk med lillebrors PC fikk meg til å komme over denne låta, og jeg merker jeg gleder meg noe voldsomt til 20. mars.

Og de neste ni månedene som følger.

Kjærlighet. Lidelse. Forventning. Tro. Håp. Nerver. Gåsehud. Ærefrykt. Drømmer. Lidenskap. Galskap. Skuffelse. Misunnelse. Smerte. Magi. Trofast.

Følelser.



Hele låta finner du for øvrig på Spotify.

Seriøst.

Pust inn. Pust ut. Slapp av.

Jeg har vært litt - ikke så mye, men litt - ute og reist i løpe av mitt akk, så korte liv. Kenya. Sør-Afrika. Florida. Tunisia. Egypt. Qatar. Det meste av Vest-Europa.

Og det er alltid litt kjipt når ferien er over, og det er tilbake til hverdagen.

Men i dag, da jeg og Preben ankom leiligheten min på Manglerud litt over klokka fem på ettermiddagen, fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent før, i hvert fall ikke i forbindelse med ferier. Jeg var helt tom, det gjorde seriøst vondt i magen.

Jeg var ikke i Sør-Afrika lenger, jeg var i kalde, grå Norge.

I want to come closer.

Preben dro hjem til mor og far med sørlandsekspressen, og plutselig var jeg alene tilbake i kåken. Alvorlig trist, litt apatisk rett og slett, fordi jeg lengtet så tilbake. Syntes litt synd på meg selv. Stuck i Norge.

Så måtte jeg nesten motvillig innse det åpenbare i hele problematikken, nemlig at jeg igjen må konkludere med at jeg er en lucky bastard.

Det er ikke alle som kan skryte på seg en drøyt to uker lang ferie med familien, og savne det så når man kommer tilbake at man ikke helt vet hva man skal gjøre.

Derfor er det egentlig ikke vits i å klage, men heller bare takke hele gjengen for verdens diggeste tur. Dere er de beste, og jeg hadde ikke valgt en annen familie for alt i verden.

Også kid bro da, som jeg tilbrakte de fem siste dagene med alene - nesten helt uten å krangle, til og med. Det hadde jeg ikke trodd. Bra mann.

Og folk man blir kjent med på flyet, som gjør en litt for lang flytur flere hakk mer levelig. Sånt glemmes ikke med det første, og settes særdeles pris på.

Så er det bare opp til meg å gjøre noe med litt poeng i nå når jeg først er tilbake i kulda.

Det er ikke lett etter en sånn ferie, der man bare nyter livet maksimalt. Men det skal gå greit.

I want to come closer.


Hver kveld ble denne låta spilt. Minnene.

Vil. Ikke. Hjem.


Bilde stjålet fra Menikas blogg.

Bare som en liten oppdatering, kan jeg berolige alle med at Sør-Afrika fortsatt viser seg fra sin beste side.

Preben og jeg er strandet alene på Camps Bay, og er det noen steder i hele verden jeg vil strande på, så er det egentlig her.

Sola varmer fra morgen til kveld, og en laber bris sørger for at man ikke dør i varmegradene. Det sies at det er tolv grader i vannet her, og det stemmer antakeligvis, men det føles som godt over tjue. Hjemme bader jeg ikke uten at det er over tjue, her danser jeg med bølgene som kommer brusende mot strandkanten.

Fordi det er så varmt, og et bad er bare avkjølende. Og nydelig.

Og jeg vil ikke hjem.

Dette er femte gangen jeg besøker Afrika (selv om Tunisia og Egypt føles mer som Arabia enn Afrika), og jeg begynner å merke at jeg er glad i dette kontinentet. Det er fullt av elendighet, fullt av katastrofer, fullt av håpløshet. Men det er så vakkert. Spesielt Sør-Afrika, men resten av kontinentet også.

Mr. T - som jeg nevnte i forrige innlegg, og som jeg har blitt bedre og bedre kjent med - har allerede invitert meg til hjemlandet hans, Zimbabwe. Der skal han vise meg familien sin, og han skal ta meg med til Victoriafallene. Han vet at det bare er en drøm, og det vet jeg også, men drømmer blir noen ganger til virkelighet.

Inntil videre lever jeg i håpet om at jeg en gang skal få ta med ei bra dame til Zimbabwe, og til Sør-Afrika, og til mange andre fantastiske steder rundt omkring på denne kloden.

Just nu er klokka halv ett om natta, jeg sitter med føttene dyppet ned i bassenget som holder 32 varmegrader, og sjekker nettet for første gang på flere dager.

Ikke fordi det ikke er nett her, men fordi Facebook plutselig ikke er så viktig.

For et vakkert land det er, Sør-Afrika.

På lørdag var jeg i bryllup, jeg fikk være groomsman for storebror som giftet seg i verdens mest idylliske omgivelser; på vingården Palmiet Valley, en halv times kjøring utenfor Cape Town. Et sted som tok oss 200 år tilbake i tid - på den gode, uforglemmelige måten. Et bryllup som jeg tidligere bare har sett på film.

Et vakkert land. Fullt av kontraster.

Et døgn senere var vi tilbake i Cape Town, trygt plassert i gjestehuset vårt med egne svømmebasseng, egne rom med alt vi trenger, egne tjenere, egen bar, og med et sikkerhetsgjerde som beskytter oss fra livet på utsiden av gjestehuset.

Der går tusener - antakeligvis millioner - av mennesker og lurer på hvordan de skal få tak i mat nok til å overleve i hvert fall denne dagen.

Noen er heldige. De får jobbe ute i heten (sørafrikanerne selv snakker om hvor varmt det er for tiden) i tolv timer hver dag, til minstelønnen på fire kroner per time. Det holder tross alt til å overleve.

Om jeg synes synd på alle sammen?

Ikke i det hele tatt.

Det er egoistisk, det er kunnskapsløst, og det er sannsynligvis blottet for empati. Men jeg klarer ikke å synes synd på alle de som ikke løfter en finger for å få tak i den jobben. Som sitter henslengt utenfor skuret sitt som er bygget opp av presseninger, uten tilsynelatende å gjøre noen ting fornuftig.

Og det er så mange av dem.

Man kunne mistenkt dem for å ha mistet motet, gitt opp. Men når man ser de som jobber på kjøpesenterne, de som står langs veien og graver, så er det ikke noe bedre. Det gjøres så sakte, så sakte, man tar pauser langt oftere enn man jobber, det finnes ikke antydninger til smil eller noe som kunne ligne god service.

Det forteller meg at det er en hel kultur som må forandres før Afrika forandres.

This is Africa.

Men det finnes unntak.

I kveld hadde jeg en lengre samtale med Mr. T, som vi kaller ham, altmuligmannen ved guesthouset. Han er 22 år, kommer fra Zimbabwe, og flyktet til Sør-Afrika for tre år siden. Han dro hit uten papirer eller penger, uten andre klær enn de han hadde på seg. Ved grensen måtte han svømme over elven Zambezi, sammen med sju andre.

Midtveis i elva kom det en krokodille. Den valgte ikke Mr. T, men i stedet han som svømte tre meter ved siden av ham. De var åtte, og sju av dem kom over.

Siden da har han gjort det han kan for å få jobb, og tilfeldighetene gjorde at han endte opp på gjestehuset her, hvor eieren skryter hemningsløst av ham.

Nå tjener han 130 kroner dagen, og hver måned sender han tusen kroner til familien i Zimbabwe - halvparten av dem går til søsteren, for at hun skal få gå på skole.

Jeg kan ikke redde Afrika, og det kan ikke majoriteten av befolkningen her heller. Men det kan Mr. T.

Bildene er hentet fra Maries Facebook. Hun har fitt meg lov til det, tror jeg. Ellers får jeg nok høre det.