verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Blei så inspirert av at andre har gått til det skrittet å skrive i bloggen igjen at jeg gjør det samme, jeg, et halvt år etter forrige blogginnlegg.

Det som er litt kjedelig er at på den PC`n jeg bruker, så blir skrifta i bloggen så sinnsykt svær, så alt ser bare jalla ut, men det får så være.

Visste du forresten at ordet jalla kommer av det tyrkiske ordet jalloisa, som betyr fordomsfull? Du visste ikke det? Ikke jeg heller, det er klokka-to-om-natta-humor, som så ofte ikke er morsomt i det hele tatt når man leser det i fullvåken tilstand mye seinere.

Det er litt vemodig, det er nemlig høstferie nå. For skoleelever er det høstferie. For oss andre som er ute i arbeidslivet går hverdagen sin vanlige gang, med jobb og atter jobb. Ikke for det, å jobbe i barnehage er ikke det verste du kan gjøre. Det er faktisk ganske så artig. Men man blir litt lei, ja det gjør man. Men jeg skal slutte å klage.

Greit, jeg klarte det ikke. Å slutte å klage mener jeg. For som du sikkert vet, du som kjenner meg litt, så har jeg 6 - SEKS - eksamener om cirka en måned...og jeg har ikke begynt å lese på en eneste en. Shit ass, det kan gå dårlig. Det kan gå bra også, men det skal mye til. Det skal sånn cirka 1 snill Gud til. Er det for mye å forlange? Kanskje det...det er jo bare livet mitt vi snakker om.

Og sånn ellers så vil jeg bare si at Gud er god, og alt det der. Du vet det, og hvis du ikke vet det, så burde du så absolutt finne ut av åssen du får vite det, fordi det er det viktigste du kan vite i hele verden. Jeg kødder ikke lissom. For en gangs skyld ikke.

Å, jeg må bare få med det også. I går nemlig, mens jeg holdt på å sovne, så tenkte jeg på en skikkelig lite gøy ting. Jeg tenkte på hva jeg ville gjordt om jeg døde, og av en eller annen alt for kjip grunn fant ut at jeg havna det stedet jeg ikke skulle havne. Jeg blei faktisk skikkelig nervøs, for hva om jeg faktisk trodde feil, eller tenk om jeg bare hadde levd som en løgn, at jeg var tvers igjennom falsk uten at det gikk opp for meg selv? For shit ass, jeg er ikke perfekt. Ikke i nærheten, det går opp for meg mer og mer hver eneste dag.

Men så har jeg en Pappa i Himmelen, en Pappa som er drit god til å trøste. Og jeg tror jeg kommer rett sted alikevel. jeg vil bare få med meg noen flere først.


I can only imagine
When all I will do
Is forever
Forever worship You


I can only imagine.